Kjære forhåpentlig snille og forståelsesfulle guder der oppe i himmelen. Eller hvor dere nå enn befinner dere. Vær så snill å stå mer opp mot all den urett her nede på jorden som unnskyldes og begrunnes med religiøs tro. Av folk som sier at de tror på dere. Min bønn går til Gud,Jesus, Jahvos, Jehova, Allah, Gothama, Budda, Brahma, Vishnu, Shiva, Durga, Kali, Saraswati eller hva dere nå heter alle sammen. Eller hvilken religion dere nå enn representerer.

Samme det. Jeg er ingen utpreget religiøs mann. Så jeg vet ikke engang om dere hører mine bønner. Men jeg prøver likevel. Jeg har i alle mine 61 år leveår alltid hatt stor respekt for andres tro. Selv om min egen ikke har vært sterk. Og jeg kjenner mange her nede på jorden som lever opp til det jeg tenker er viktig når folk velger å kalle seg religiøs. Uansett religion. Sånne som er gode forbilder med sin tro. Sånne som jeg tenker dere der oppe ville være stolte av.

Men det er nå engang slik at det er langt fra alle som er gode forbilder og gode følgerne for dere her nede på jorden. Det er brudne kar i alle religioner. For det er fortsatt slik at for mange her nede fortsatt unnskylder sin urett, sin ondskap og sine onde handlinger med at det skjer i religionens navn. I dere guders navn. Kanskje var det verre før. Tro og religion har vært utløsende for mange kriger og konflikter.

Men fortsatt har dere en stor jobb å gjøre. Og i noen religioner mer enn i andre.

Historien viser jo at dere guder over tid på den ene eller andre måten må ha hatt en slags positiv innflytelse på folk her nede. I mitt land – der jeg bor – ser jeg nå en stadig sterkere kristen folkekirke. Den er langt mer tolerant, langt mer human og langt mer menneskeorientert enn den strenge fordømmende og mørke kirke jeg ofte følte var tilfelle da jeg vokste opp i Norge på 1960-70-tallet. Noen religioner er i 2018 fortsatt der kristendommen var den gang jeg vokste opp. Og noen kristne ledere og folk som kaller seg kristne her i Norge er også blitt stående igjen i den gamle fordømmende kirken fra den gang. Men jevnt over har det blitt bedre år for år.

Det gjenspeiles også gjennom at vi tidvis nå kan se religiøse ledere på tvers av religioner som er opptatt av hva som forener. Som står samlet mot vold og ondskap og terror uansett hvor den rammer og hvem som utfører den. Men vi ser også mange religiøse ledere som fortsatt lever i fortiden. Som bruker sin tro til å fordømme andre. Til å straffe andre. Til å nekte å ta avstand fra terror og urett som utføres i sin religions navn. Det er slike dere nå må avskjedige på grått papir.

Gjør det tydelig klart for dem at det ikke er plass i din religion for folk som unnskylder seg med sin tro når de sprer frykt, død og elendighet hos folk med et annet livssyn, legning, nasjonalitet eller rase enn dem selv.

Jeg liker jøder. Jeg liker nordmenn. Jeg liker svensker. Jeg liker muslimer. Jeg liker russere. Jeg liker palestinere. Jeg liker asiater. Jeg liker katolikker. Jeg liker amerikanere. Og så videre. For meg som er 61 år, og vokste opp etter krigen i Norge så er det naturlig å nevne jødene først. Nettopp jødene fikk en ekstra stor plass i hjertene våre da vi var barn. Vi var jødiske soldater da vi lekte krig som unger. Den store plassen de fikk hos oss skyldes de grusomheter og den urett som ble begått mot jødene under krigen. Som vi leste om på skolen, og som gjorde stort inntrykk på oss. Vi var unisone på aldri mer…

For meg er det derfor ekstra vondt å oppleve at en høyreekstrem israelsk regjering ikke bare har torpedert alt det som lå av muligheter for en fredelig tostatsløsning for Israel og Palestina i Oslo-prosessen. Men det svir enda mer at de i tillegg selv daglig begår urett mot den palestinske befolkning. Som Kåre Willoch sier – øye for øye, tann for tann er heller ikke i jødenes interesse. Fred er like viktig for den jødiske befolkningen som for den palestinske. Det blir ikke varig fred uten en balansert løsning. Konflikt, skyting av ubevæpnede demonstranter og stengte murer som er dagens rådende politikk der nede er på sikt også en stor trussel mot jødene. Vold avler vold.

Den sterke fremveksten av høyreekstreme nynazister de siste årene med jøde- og muslimhat i Europa i kofferten er skremmende. Den må stoppes. Ikke med våpen, men med mer demokrati. Men med forsoning. Og klokere lederskap.

Jeg liker mennesker. Det er trolig derfor jeg er et menneske. De alle fleste mennesker er skikkelige folk uansett hvilken religion, legning, rase eller etnisitet de tilhører. Glemmer eller fortrenger vi den sannheten, så er det vanskelig å tenke seg at vi kan videreutvikle en verdensordning her nede på jorda som til tross for alle forskjellene folk mellom så langt har ført verden fra steinalderen-nivå og opp dit vi faktisk er i dag. Mer sivilisasjon, mer velstand, mer globalisering, mer handel og større forståelse på tvers av landegrenser. Folk har fått det bedre. Vi er avhengig av alle.

For meg er det likevel skremmende å se på hvor sårbare vi er. Atomvåpen som kan utslette menneskeheten har vi hatt lenge, men det har likevel føltes på en måte balansert gjennom at atommaktene har hatt oppegående ledere. Og Ingen vil utslette seg selv. Har jeg tenkt. Det er ekstremistene og frispillerne jeg alltid har vært er redd for. Og de har skremmende nok fått mer innflytelse etter år 2000. Ja, sågar blitt valgt i demokratiske valg. Av de er det flere som begrunner sine ekstreme meninger og gjerninger med sin tro og sin religion, eller med en diktators «her er jeg, og jeg er eneveldig, og bestemmer alt»»-holdning».

Forsoning og forståelse trenger gode ledere for å spire.

Jeg er livredd og fly forbanna på islamister som driver terror, drap og sprer død i Allahs navn. Jeg er livredd og fly forbanna på en høyreekstreme jødisk regjering som stilletiende aksepterer at det skytes ned og drepes ubevæpnede redde og fortvilte palestinske demonstranter. Selv barn blir skutt. Og jeg er livredd og fly forbanna på de religiøse lederne, presidentene og andre statsledere som fortsatt lukker øynene, bærer ved til ilden, og som fyrer oppunder og godtar urett i religionens navn. Og som selv i tillegg bidrar til økt spenning i verden med et stadig mer uforsonlig språkbruk og en stadig mindre forsonende politikk.

Jeg hadde forventninger til muslimske ledere da islamistiske terrorister drepte uskyldige i Allahs navn. At de unisont sto opp mot jævelskapen. Men er så langt ofte blitt skuffet. Jeg hadde forventninger til at jøder som hadde opplevd det jævligste av urett og grusomheter noe folkeslag kan oppleve under 2. verdenskrig, selv ville hatt større medfølelse for palestinernes avmakt og elendighet. Jeg hadde tro på Oslo-prosessen som var initiert av modige jødiske ledere. Som trodde på at jøder og palestinerne kunne leve side om side. Men er så langt ofte blitt skuffet.

Jeg hadde forventninger til et USA og en vestlig verden som med økt utdanning, mer kunnskap og bedre oversikt over hva som skjer i verden tok på seg lederrollen for å skape bedre livsvilkår og bedre klima også i andre deler av verden. Slik Marshall-hjelpen bidro til i Europa etter 2.verdenskrig. Men etter tiår etter tiår med politikere som trass i alle motsetninger hadde en slags fokus på å lage en bedre verden kom 2000-tallet med nye ledere som fokuserer på strid, krangel og øye for øye- politikk. Og som folk utrolig nok stemmer på. I valg etter valg.

Ikke bare er Nelson Mandela død, det synes som alle hans ideer og hans livsanskuelse også døde med han. I hvert fall i de rådende politiske rom der analyser gjøres og beslutninger fattes.

Det er godt mulig jeg overdriver. Men min lille bønn i dag går uansett til dere guder som etter sigende sitter der oppe et sted og venter på å ta i mot oss alle når vi dør. Selv er jeg også veldig opptatt av livene våre her nede på jorda. Jeg vokste opp med uttrykket «den gud ga et embete, ga han også forstand».

Det er på tide å vise for oss her nede på jorda at det uttrykket faktisk betyr noe. Et hvert positive forsøk vil bli mottatt med takknemlighet.

-«I en tid med så mye ondskap, må vi dyrke kjærligheten» sa en bekymret mann like før 2. verdenskrig brøt ut. Så ille er det vel ikke i 2018. Men jeg skulle virkelig likevel ønske vi alle gjorde mer for å stå opp mot den stadige økende populismen. Dette populistiske JEG-fokuset, denne utålelige selvforherligelsen, denne selvdyrkelsen og de langt fremskredne ansvarsfraskrivende og narcissiske trekkene som populistiske politikere fører med seg.

En ekte populist kjenner du igjen på at de setter seg selv høyere enn alle andre. Det er bare de som kan rydde opp. Resten er i beste fall barnehagebarn. Partier har populistene kun bruk for dersom partiet er 100 prosent enige med dem. Donald Trump er helt klar på at han ikke trenger det republikanske partiet utover de gangene han selv mener at de kan gjøre nytte for han.

Det er interessant å lese Sylvia Listhaug sin 1. mai tale i samme lys. Det var ikke regjeringen, FrP eller vi velgere som skulle holde Støre ute av statsministerstolen. Sa hun. Nei, det skulle hun personlig sørge for. Uten at statsministeren eller partilederen i FrP tok seg bryet med å arrestere Listhaug på det helt åpenbare. At det faktisk kun er velgerne i valg som kan bestemme hvilken regjering vi skal få. Listhaug hadde øyensynlig glemt den lille detaljen – blendet som populister alltid blir i gjenskinnet av sitt eget speilbilde og sin egen retorikk.

Listhaug og Hoksrud sitt famøse media-jippo-Stunt i Vardø sist uke markerer så langt for meg lavmålet i det som ser ut til å være et langsiktig mål om å sette verdensrekord i politisk ansvarsfraskrivelse og populisme.

Fordi. Først går regjeringen til valg og vinner valget på en politikk som blant annet fokuserer på å skjære ned trygdeordninger og rettigheter til svakere grupper i samfunnet. Rett og slett fordi de ønsker flere mennesker ut i jobb. Fordi de mener samfunnet ikke kan ikke ha så mange trygdete og syke i fremtiden. Og har mye rett i det. Men nedskjæringer går selvsagt også ut over, setter press på og gir utrygghet hos de mange som faktisk er kronisk syke. Og som faktisk trenger all den hjelp, støtte og omsorg de kan få. Ja, det gjelder det store flertallet av de som i dag mottar velferdstilbud. Mange enkeltmennesker over hele landet har fått føle på kroppen innskjerpingen i velferdsordninger fra regjeringen de siste årene. Et tøffere og mindre regulert arbeidsmarked. Mindre satses på forebygging. Egenandeler øker. Mer må betales selv.

Det er også et faktum at velferdsordningene er under dobbelt press fordi regjeringen parallelt reduserer rammeoverføringer og støtte til enkeltkommuner og fylker. For å presse frem sammenslåinger og større enheter i offentlig sektor. Det skal bidra til større og mer effektive kommuner på lengre sikt. På kort sikt – før sammenslåinger skjer – så bidrar selvsagt likevel fattigere kommunekasser til ytterligere å redusere blant annet omsorg og velferd til de som virkelig har behov for det. Det er en ønsket og villet politikk – og for alt jeg vet kan den også være riktig.

Men da må en for herrens navn skyld også ha politikere, en regjering og partier som har «baller nok» til å ta ansvar for politikken de selv fører. Det er ærlig å mene at en mer effektiv offentlig sektor og større enheter vil gjøre oss sterkere på sikt. Men da må en også tørre å si det. Stå for det. Og tørre å ta ansvar for konsekvensene av det. Også de kortsiktige negative.

Alle politikere i alle parti har vanskelig for å innrømme feil. Innrømme at deres politikk også har negative sider. Det er gammelt nytt. Populister snur imidlertid opp ned på hele problemstillingen gjennom å forsøke å få oss til å tro at det som skjer faktisk ikke skjer. Benekte fakta. Benekte at ting hører sammen.

De lager sitt helt eget virkelighetsbilde som de vil ha oss til omfavne, like og dele.

Og med Trump som sitt store forbilde tenker de tydeligvis at det handler ikke lenger om hva som er sant eller ikke sant. Det handler mer om hva en kan få folk til å tro er sant. Bare du er smart og strategisk nok, og har riktig retorikk kan du «lure» folk til å tro på hva som helst. Slik tenker Trump. Slik tenker en populist. Også i Norge. Når de så avsløres i faktafeil på faktafeil er dette nå ikke så farlig. Bare «Fake news». Som selv ikke media ser ut til å bry seg særlig om.

På mange måter er jeg imponert over ansvarligheten til FrP i regjering. Men slett ikke når det kommer til frislippet av de få – men akk så synlige populistene i partiet. For det handler om nettopp populisme når en politiker fra Sunnmøre og en fra Telemark med NRK logrende på slep reiser opp til Vardø for å lære Finnmarkingene å drive politikk.

Et Finnmark og et Vardø som kanskje mer enn de fleste er skadeskutt av regjeringens kutt i rammeoverføringene. Og tynget og provosert av regjeringens ekstreme press for å tvinge dem til å bli en del av Troms fylke. Og nettopp dit velger så Listhaug og Hoksrud å reise. Å innlede et angrep. Og ikke bare det. De gjennomfører i tillegg noe som er et feigt bakholdsangrep ved å unnlate å gi de ansvarlige i kommunen mulighet til å kunne forberede seg. Forsvare seg. Forklare. Og de bruker NRK som nyttig idioter for å få seere til å tro at disse to søringene – som knapt har vært i Finnmark før, nå er blitt så steikende opptatt av enkeltskjebner der oppe i kalde nord.

Som Guds frelsere og edle riddere fra Sunnmøre og Telemark skal de komme ridende og redde mennesker i nød i Nord-Norge. Som i de gode gamle korstogene fra middelalderen.

Men hvis dette da bare var et utslag av varme hjerter, omsorg og kjærlighet til et enkeltmenneske ? Hvorfor da ikke feie for egen dør først ? Hjemme i hjemfylkene der de er valgt inn. Eller i Oslo der de bor. Der er det garantert flust av enkeltmennesker og enkeltskjebner som møter «veggen» i møte med offentlig byråkrati. Både før og etter at regjeringen startet med innstrammingene sine.

Men Neida. I stedet velger de to å bruke skattebetalernes penger – som FRP ynder å kalle offentlige kroner – til å inviterer seg selv og det offentlig betalte NRK på slep med seg på en dyr tur til en Finnmarkskommune. Lengst mulig unna hjemfylker og Oslo. Til en kommune og ett fylke som regjeringen allerede står i dyp konflikt med i forbindelse med motstanden der mot å slå sammen Troms og Finnmark. Og der kommunen «tilfeldigvis» i tillegg er AP-styrt ?

Er det i det hele tatt mulig å la seg lure av dette spillet ?

Hvis du er smart populist kan du få folk til å tro hva som helst, var nok strategien da den ble lagt på partikontoret i dagene før avreise til Finnmark. Og de håpet nok og kalkulerte på forhånd med å bli møtt av noen akk så overtydelige, velfortjente og usminkete nord-norske kraftuttrykk. Gjerne for åpen kamera og åpen mikrofon. Slik at de selv kunne bli så forferdelig lei seg, forurettet, ja rett og slett forferdet. Av nordlendingen høyst forståelige kraftuttrykk over det som må kan kalles et bakholdsangrep.

Da kunne disse to uskyldsrene ofrene igjen spille offer-rollen med blanke tårevåte øyne.

Jeg har levd en stund og fulgt norsk politikk med interesse siden ungdomsskolen, og jeg kjenner lusa på gangen. Det rareste og mest merksnodige med det ti-året vi nå er inne er hvordan populismen også har fått fotfeste hos godt oppegående mennesker her i Norge. Folk som jeg har den aller største respekt for. Dette er også tiåret da en notorisk løgner og populist ble president i USA. Det er også ti-året der populisme er blitt pensum i partier i Norge som vil forenkle, spille på vår frykt, presentere halvsannheter og generalisere helt inn til det uforståelige.

For meg er det uansett mest skremmende at så mange oppegående mennesker i Norge faktisk biter på retorikken til populistene. Sylvia Listhaug er vår tids største populist. Norges svar på Donald Trump. Hennes avskjedstale i Stortinget da hun trakk seg som justisminister vil i innhold og retorikk ligne veldig på en eventuelt tilsvarende avskjedstale fra Donald Trump hvis han blir tvunget til å gå av som amerikansk president. «-JEG. JEG. JEG. Det er de andre som er i barnehagen, det er de andre som ikke tåler kritikk og som ikke har forstått hvor viktig JEG som person er. Jeg har ingenting å beklage». Hørt den før ?

Hvor den norske samfunn vil bevege seg i årene som kommer, avhenger ikke om hvor mange populister som blir politikere i årene som kommer. Det handler mer om vi velgere vil la oss «forføre» av populister slik flertallet av amerikanske velgere gjorde da de stemte frem Donald Trump som sin president i 2016. Slik er demokratiet. Det gjør det ekstra viktig å stå opp mot dette. Skal vi bygge et bedre Norge må vi gjøre det sammen.

Slik driver ikke populister med😀😀