Når barna våre er «de voksne og ansvarsfulle» – og de voksne er noe……..helt annet

Malala Yuasafzai fra Pakistan begynte som 11-åring å skrive en blogg anonymt for BBC. Hun skrev på urdu – og budskapet var å kjempe for unge jenters rett til utdanning i land der likestilling og jenters rettigheter var tabu. Som 17-åring fikk Malala Nobels fredspris. Jenta er et bevis på at stadig yngre mennesker velger å engasjere seg. Og at selv barn kan få en viktig stemme i internasjonalt politikk og samfunnsliv.Det var få – om noen – kritiske voksne vestlige røster til engasjementet og krigen som Malala startet mot undertrykking av jenter i muslimske land. Heller det motsatte. Hun fikk full støtte i vesten.

Muslimske menn derimot gikk berserk. Mange av dem raste mot Malala og mot hennes engasjement. Flere imamer mente at det hun gjorde var uhørt. Ikke bare var hun ett barn. Hun var kvinne også.

Hun ble også forsøkt drept av andre mer ytterliggående krefter. Hun ble drapstruet. Måtte beskyttes av livvakter. Men jenta som bare var et barn tok opp kampen for jentenes utdannelse likevel. Hun lot seg ikke tie. Selv etter et attentat som nesten tok livet hennes. Og vi i vesten – enten vi var menn og kvinner – vi støttet henne i både kjønnskampen og i kampen for jenters utdanning.

Jeg hørte aldri noen dengang si at Malala ble utnyttet og misbrukt som en stakkarslig budbringer for voksnes strategi. I august i 2018 dukket det så plutselig opp en ny ung samfunnsaktør – et nytt engasjert barn på den offentlige scenen. Nå var det kampen for miljø – for jordas fremtid som ble satt på dagsorden av en av den vestlige verden egne døtre.

I august i 2018 satt hun – en 15 årig jente, Greta Thunberg helt alene i en gate med en stor ruvende plakat der det sto «Skolestrejk for klimatet». Hun hadde plassert seg selv utenfor Riksdagshuset i Stockholm. Hun ble tatt bilde av av en fotograf i en hovedstadsavis. Bildet kom på trykk. Resten er historie. Bare ett år senere har jenta samlet en stor flokk av unge mennesker verden over som er bekymret for jordens fremtid. Som demonstrer. Som skolestreiker for miljø.

Og denne uken – ett år etter at hun satt alene utenfor riksdagshuset så holdt hun en tårevått, følelsesladdet flammende tale i FN. For Greta Thunberg prater i motsetning til presidenter og statsoverhoder «rett fra levra» når hun holder tale i FN. Hun tørr der statslederne nøler.

Og det rare er at de voksne i vestlige land som ikke nølte med å stå opp og forsvare Malala sitt engasjement nå ikke gjør det samme for Greta Thunberg. Begge er barn med evne til å sette dagsorden. Men nå får plutselig pipa her hjemme og i deler av den vestlige demokratiske verden en helt annen lyd. Thunberg blir forsøkt latterligjort av de som kaller seg voksne. Og ikke overraskende. Av en reaksjonær amerikansk president. Faktum er at all kritikken mot Thunberg fra voksne mennesker i disse dager er like ille, urettferdig og usmakelig som den var det da stokk konservative muslimske menn rettet den samme kritikken mot Malala for bare noen få år siden.

Skremmende nok lar også kjente mediefolk i Norge som Gunnar Stavrum i Nettavisen og Anders Givær i VG seg rive med. Og går av skaftet i sin skepsis og kritikk. Carl I Hagen er knapt verd å nevne. Alle tar de jenta i stedet for ballen. Antyder at engasjementet hennes ikke er ekte. At hun er brukt. Og at hun er stakkarslig.

Og jeg tenker at i et land som Norge der sårbare og usikre barn og unge helt fra de er 7-8 år blir kjørt frem i rampelyset, og er fredags-og lørdagsunderholdning for voksne gjennom programmer som for eksempel Norske Talenter, er det nå plutselig usmakelig at en jente på 15 år klarer å samle støtte blant jevnaldrende for noe som faktisk er ekstremt mye viktigere.

Jordas fremtid.

Lørdagsunderholdning for voksne kan barn tydeligvis gjerne få lov til å være. Uansett hvor traumatisk det faktisk kan være. Men det å la barna bry seg om noe som virkelig er viktig – som miljø – vil mange voksne tydeligvis ha seg det frabedt. Fordi da er det traumatisk. Å ensbetydende med å skremme andre barn.

Det er en ekstrem undervurdering av unge mennesker intellektuelle kraft.

På sosiale media og nettet har det siste uken haglet med mistenkeliggjøring og stygge personangrep mot den svenske jenta. Noen nøyer seg med voksen stakkarsliggjøring og voksen overbærenhet mot ei modig jente som har vært så frekk at hun tørr å si fra til oss voksne og politikerne verden rundt om at nå får vi for fanden ta oss sammen.Og jeg tenker. Hvor i all verden kommer alle disse harde ordene fra ? Hvor kommer hatet mot jenta fra ?

For i sak sier jo ikke Greta Thunberg noe annet enn det Erna Solberg sier. Eller det FN sitt klimapanel sier. Eller det de 174 landene som har ratifisert Paris-avtalen sier.

Forskjellen er i bunn og grunn bare hennes og hennes generasjon sin utålmodighet med politikerne. Og hennes evne til å mobilisere andre barn og unge for saken. Jenta har karisma og evne til å bli hørt. En evne de fleste politikerne garantert misunner henne.

Hadde det vært min eller din datter hadde vi vært utrolig stolte.

Grete Thunberg lurer. Barna og ungene våre som demonstrer for miljø lurer nå på om vi voksne «er voksne nok» til å gjøre noe. Det samme lurer FN sitt klimapanel på.

For uansett om klimaendringene er menneskeskapte eller ikke, så er de der. Og menneskeheten har tid og mulighet til å begrense skadevirkningene av dem også på lengre sikt. Gjennom å starte med tiltak nå. Og gjennom å utvikle ny teknologi.

Ja takk begge deler som Ole Brumm ville ha uttrykt seg.

Vi voksne har ikke noe valg. Vi må være nettopp voksne. For barna våre. For barnebarna våre. For oldebarna våre. Og for deres barn igjen. For ingenting er som før. Nå er realitetene at barna våre som følge av sin naturlige nysgjerrighet og sin enkle og tidlige tilgang til informasjon fra hele verden gjennom blant annet Internett og kunnskapsbaserte fjernsynsprogrammer får kunnskap som gjør dem skikkelig utrygge og redde. Som gjør at de vil at vi voksne ansvarlige skal handle.

Vi kan ikke lenger gjemme oss bak den mest oppbrukte unnskyldningen som finnes. Nemlig at alle andre gjør heller ikke noe.

«Folk flest».

En vakker sommerkveld i nord i juli med en kaffekopp i hånden og med god tid til å reflektere gikk det opp for meg jeg at jeg faktisk tilhører en gruppe jeg ikke er medlem av på Facebook. Gruppen «Folk flest». Det som fikk meg til å tenke på det var at jeg samme kveld – litt tidligere – hadde sett en valgsending på TV. De snakket flere politikere varmt på vegne av » folk flest». Og det gikk opp for meg at «folk flest». Det er jo også meg.

Mange valgsendinger senere – og etter å ha tenkt mer på dette, ble mine tanker i dag til et nytt blogginnlegg. Medlem som jeg er følte jeg behov for å tenke høyt om medlemskapet. Vi som særlig når det nærmer seg ett nytt valg blir den gruppen som alle parti i Norge mener de er best på å representere. Ja, det enten partiene får to eller fire prosent eller helt opp på 20-tallet på meningsmålingene så er politikerne i alle parti tydeligvis like skråsikre og selvsikre på at de da snakker på vegne av oss.

Ofte begynner politikerne annen hver setning i debatter med «Folk flest…. «.

Jeg er 62 år og har levd alle mine år i et velfungerende norsk demokrati. Men jeg har frem til i dag aldri forstått om det finnes noen regel på hvor mange velgere en politiker eller et parti må ha for å kunne uttale seg på vegne av «folk flest». Vet ikke om det er så nøye heller. Jeg har tvert mot egentlig alltid likt norske politikere.

Men medfølelsen og omsorgen under valgkamper oppleves ikke alltid helt ekte 😬😬?

For må innrømme at det har skurret betydelig mer i mine ører ved de siste valgene. Ta for eksempel Kåre og Gro-tiden. En kan si mye om Gro og Kåre på 80- og 90-tallet- men populistisk er ikke et ord jeg ville tenkt om noen av dem. Det er vel når en er 62-år at det er lett å gå i fella og mene at alt var bedre før. Men slik jeg husker det var både Gro og Kåre gode ideologiske veivisere. Selvsagt med ulike ideologier som en kunne være for eller mot. Ta stilling til. Hvilken side trodde en mest på var i tråd med egne meninger. Så stemte vi.

Det er annerledes nå. Synes jeg. Jeg synes Erna og Jonas skifter langt oftere kappe etter vinden. Endrer budskap mer i tråd med likes og strømninger. Kanskje må det være slik. Men jeg er skuffet over begge. Syns Erna er unnfallende for alt som er vanskelig. Og syns Jonas blir uklar og påtatt strategisk i møte med problemer. De er utvilsomt dyktige politikere begge to, men etter min mening dårligere politiske veivisere enn det Gro og Kåre var. Det til tross for at utfordringene i dag trolig er større. Ikke mindre.

Jeg syns denne valgkampen illustrerer det. Et eksempel er debatten de siste månedene om betalingsmodell for fremtidig utbygging av veier og kollektivtrafikk i by og bygd rundt i Norges land. Bompenger eller veiprising. Eller noe annet. Og der Norge i 2019 også har fått ett nytt bompengeparti for «folk flest». En parti som har EN sak. Som det burde være enkelt for de etablerte partiene og ikke minst regjeringen og Erna å håndtere. Men i stedet for å sette foten ned, lar Erna, FrP og regjeringen seg skremme på vannet av et lite en-sak parti. Det kan nå utrolig nok ende med en regjeringskrise etter at Erna Solberg i 2018 endelig fikk sin firepartiregjering med flertall i Stortinget.

Det er nesten ikke til å tro. For med få unntak er jo alle parti enige i hva de trenger å bygge ut. Men uenig om hvordan investerimgene skal betales tilbake. Men det er jo bare keiserens nye klær. Alle parti – etablerte og nye – må gjerne argumentere med at deres modell for å betale veier, t-baner og tog er bedre enn de andres modeller for oss «folk flest».når det kommer til hvordan kostnaden fordeles. Men at noen modeller er billigere, ja nærmest gratis for oss «folk fleste» er bare bløff. For både dere, jeg og «folk flest» vet at det koster nøyaktig det samme å bygge en meter ny vei i eller en meter ny kollektivlinje i Norge i fremtiden. Uansett regjering. Og det må betales. Av «folk flest».

Det er helt uavhengig av om vi betaler tilbake kostnadene gjennom bompenger, veiprising, statlige penger, kommunale penger eller over økt skatt på skatteseddelen til den enkelte.

Et lite eksempel på at kostnaden blir minst den samme for «folk flest» uavhengig av modell. Et av forslagene er å øke den kommunale andelen i finansiering av bypakker. Dersom byene må betale mer så vil det for eksempel bli dyrere barnehager og SFO i de samme byene. Mens det blir billigere å kjøre bil til barnehagen med barna uten bompenger. Summen av kostnader blir slett ikke mindre. For alt jeg vet kan kostnadene til slutt bli høyere for « folk flest» enn den opprinnelige modellen.

Og skal staten betale mer kommer det på selvangivelsen vår. Slik det ble for bare ett år siden da regjeringen gikk høyt på banen i sosiale media og i TV, radio og aviser og skrøt at de hadde fjernet NRK-avgiften. De «glemte» selvsagt samtidig å fortelle at den samme NRK-avgiften ikke var fjernet fra jordens overflate. Nå skulle den jo bare i stedet betales direkte over skatteseddelen. Ikke overraskende ble den for de fleste familier dyrere med den nye måten å gjøre det.

Så kjære politikere i alle parti. Vi i «folk flest» er ikke dumme. Så fortell oss hele bildet. Vær ærlige. Vi tåler det. Vi vet det koster å bygge ut både by og land. Vi kan omstille oss, men dere må være tøffe nok og villige til å gå foran. Være politiske veivisere. Ikke fortell oss halvsannheter. Eller løgner. Slutt å flørte med strategien til Donald Trump. De fleste av oss lar oss ikke lure. Vær voksne. Og modige.

Dere vil bli overrasket over at vi respekterer dere enda mer da.

Godt valg.

Er privat sektor en god rollemodell for omstilling i offentlig sektor ?

Spørsmålet er aktuelt etter fra utsiden å ha observert prosessen til Universitet Nord de siste 4-5 månedene for å beholde Universitet-tittelen sin. En kamp hvor det mest sentrale spørsmålet er om hvor utdanning i Nordland og tidligere Trøndelag fremover best kan skje. En prosess som resulterte i en styrebeslutning der det meste dramatiske var nedleggelse av en 100 års vellykket lærerskole på Nesna. For oss utenforstående virker hele prosessen som et rått og hensynsløst forhåndsbestemt maktspill mot både Nesna, Sandnessjøen og Helgeland.

Fusjonsavtalen i 2015 var tydeligvis skrevet med svært «påholden» penn. Noe annen konklusjon er ikke mulig å trekke når en ser det som har skjedd etterpå. Noen få så faren allerede i 2015 og stemte nei til fusjon. Ære være dem for det. Men de fleste trodde på løftene og forsikringene om å bli ett Universitet og at fusjonen skulle gi høyere utdanning på Helgeland et løft. Og stemte for. Ikke rart – det sto jo å lese i fusjonsdokumentene at slik skulle det bli.

Men en glemte å lese hele mandatet. En så ikke godt nok at Universitetene samtidig fikk null samfunnsansvar. Og de som stemte for glemte også å se hvilken tid vi faktisk lever i. For vi har etter mening de siste årene fått en ny religion i Norge. Religionen som har et bud som er viktigere enn alt annet. Alt som blir større blir automatisk bedre. Makten skal sentraliseres. Befolkningen likeså. Offentlig virksomhet skal organiseres som private foretak. Samfunnsansvaret skal bort. Foretaksmodellen innføres.

Den nye religionen gjennomsyrer regjering, det store flertallet av politikere, konsulentbransjen og ikke minst de store mediehusene. Det ropes fra politisk varde til varde rundt om i hele Norge. -«Gå ut og gjør alle offentlige virksomheter større – da blir alt bedre». Slik Aftenposten skrev på lederplass denne uken. -«Dersom Nesna skulle fått beholde lærerutdanningen måtte Universitetet fire på de faglige kravene til utdanningen».

Det er en analyse som så mange andre er fullstendig blottet for fakta. Og er et hån mot lærerskolen på Nesna. Karakterer, student-tilfredshet og antall søkere til Nesna forteller en helt annen historie enn den Aftenposten på lederplass vil ha folk til å tro. Dette handler ikke om kvaliteten på den faglige utdanningen. Eller fornøyde studenter. Eller gode karakterer. Gode lærere. Det handler om antall professorat hos Universitet Nord. Og kravene om å få det til fra regjeringen.

De på Helgeland som talte for fusjonen i 2015 angrer nok bittert i dag. For Nesna hadde det vært langt bedre å fortsette å være en stolt og velfungerende høgskole enn å være en del av et usikkert Universitet-prosjekt.

Og det er tilbake dit Nesna bør få lov til å komme. Få opphevet sin deltakelse i en fusjon der de aldri var «meant to be».

Norge må som andre land omstille seg. Offentlig sektor likeså. Men det holder ikke med å bruke bare en medisin.Størrelse. Størrelse er ikke alt. Noen ganger er det tvert imot. Det finnes i tillegg viktige forutsetninger å hensynta for få til god omstilling. En av dem er å faktisk lytte til de som blir berørt. I følge professor Inger G. Stensaker ved Handelhøgskolen er det en myte at folk flest misliker endringer og derfor alltid motsetter seg endringsprosesser. Men skal omstilling lykkes må de som berøres involveres. Høres. Derfor har en høringer. Til forslaget fra administrasjonen i Universitet Nord kom det innspill fra blant ansatte, kommuner, fylke, stortingsrepresentanter og en rekke andre instanser. Nesten 300 lange, velformulerte og kritiske høringsuttalelser til administrasjonen sitt forslag. Disse ble «lest», «vurdert» og blankt avvist av administrasjon ved Universitet i Nord i løpet av fem (5) virkedager !! 

Det er useriøst. Det er ikke rart at de berørte er ekstremt provosert. For det finnes ikke et snev av by og land, hand i hand i det som har skjedd rundt høyere utdanning i Nordland og «gamle» Nord-Trøndelag de siste månedene. Tvert imot. Det er by mot land. Sentralisert arroganse. Og manglende respekt for det som skapes og utvikles ute i distriktene i Norge.  100 års suksesshistorie med høyere lærerutdanning på Nesna blir bagatellisert.

Mot arroganse kjemper selv fanden forgjeves. Overbærenhet er ikke særlig vakrere. Som når rektor ved Universitet Nord uttaler seg bråkjekt på riksdekkende radio om at joda, det er «nok litt kjedelig» for Nesna det som skjer. Det er selvsagt ikke slik det er ment fra henne, alle kan bomme litt når de er på defensiven, men uttalelsene viser at hun som politikere, byråkrater og media flest tror at innvendingene og motstanden mot å gjøre alt automatisk større er overdreven og drevet frem av venstreradikale nostalgikere. Av de som ikke vil forandre seg eller omstille noe.

De er en myte. De tar feil. Og det er i ferd med å vokse frem en folkebevegelse mot denne svært forenklet samfunnsanalysen.

Enda verre blir det når vi hører hvem Universitet i Nord spør om råd når de skal utrede ny struktur for utdanningen. Da henter de tjenester fra de store «amerikaniserte» konsulentfirmaene i Norge som trolig aldri har hørt om Nesna, Sandnessjøen, Namsos og som synes Bodø er en liten landsby oppe i Nord-Norge. Det er de samme folkene som tror at Kirkenes ligger en liten biltur fra Tromsø der oppi nord.

Helt sikkert litt overdrevent sagt – men kulturelt er det ikke så langt unna «sannheten».

Personlig tenker jeg at det er litt rart at et hus fullt av  professorer og dekanus i byene i Nordland må bruke et amerikansk konsulentfirma til å utrede strukturen for sin utdanning i Nordland og Trøndelag ?  En skulle tro at en middels samfunnsinteressert professor eller dekanus fra Universitet Nord med bosted og jobb i nord forhåpentlig har en langt større forståelse av verdien av det som er skapt på Nesna, Sandnessjøen og i Vesterålen.

For eksempel forstått alt det ikke Aftenposten forstår. Og også forstått at det er en sammenheng mellom at hvis studenter får sin utdanning på mindre steder, så øker det sjansen for at du også velger å ta jobb i distrikts-Norge. 

Så spørsmålet er; «Hvorfor bruker ikke Universitet Nord den kompetansen til selv er så stolt av til å gjøre en faglig utredning ?

Løfter en det som skjer i Nordland til hele Norge så sitter jeg igjen med spørsmålet i overskriften. Er privat sektor en god rollemodell for omstilling i offentlig sektor. Og hvorfor går offentlig sektor bananas når de skal omstille seg etter næringslivets regler ? Når de ikke lenger har ett samfunnsansvar ?

Forrige uke ble det kjent at i forbindelse med Jernbanereformen har antall direktører økt fra 11 før reformen til 49 etter. Alle tjener over 2,5-3 million i året. Når offentlig sektor forsøker å ta etter privat sektor ser det ut til at de som kjent ikke bare blir mer mindre lyttende og mer sentralstyrte, men at antall ledere og lederlønningene i tillegg også eksploderer. Selv en middels byråkrat i offentlig sektor tjener nå bedre enn statsministeren. Og toppledelsen tjener 3-4 ganger bedre. 

Flertallet i Stortinget og regjeringen har de siste årene gjennomført blant annet helsereformen, nærpolitireformen, bompengereform, utdanningsreform, regionsreform og reform for høyere utdanning. Det er sikkert noen offentlige reformer jeg også har glemt. Fine planer med alle de rette ordene ble skrevet av de store konsulentfirmaene i Norge før beslutning.

Men til å ha brukt så mye penger og ressurser, lagt så mye prestisje og satt så store mål for reformene er det forbausende stilt om eventuelle positive effekter av alle disse omstillingene i offentlig sektor.

Tvert imot gjør vi ikke stort annet enn å høre og lese om brukerne som blir mindre fornøyde. Avstanden blir større. Og at de som jobber nede i systemet blir mindre og mindre hørt og blir mer og mer frustrert. De får stadig dårligere arbeidsforhold og rammebetingelser.

For er det nå blitt mer nærpoliti av nærpolitireformen ? Blir det mer og bedre utdannelse av at studenter nå flyttes fra Nesna til større steder ? 

Ingenting tyder på det. Da må en kanskje tørre å tenke nytt ? Finne andre modeller som fungerer bedre. Og som bruker mer av pengene på de som produserer de offentlige tjenestene vi etterspør ?

Vi har ikke et perfekt samfunn i Norge. Vi er også langt fra å være på vei til ett. Men vi er blant de få landene i verden som så langt har fått det best til med hensyn til geografisk utjevning, by og land, likestilling, fordelingspolitikk og det å ta hele landet i bruk. Det ser det ut til at vi gradvis er i ferd med å forlate.

Å bruke hele Norge klarte forfedrene våre langt bedre enn det dagens politikere og byråkrati legger opp til. Det fikk det også til med langt færre virkemidler og langt dårligere økonomi enn vi har i dag.

Det er fakta. Det burde forhåpentligvis bety noe også for de som styrer landet i dag.

Høyere utdanning – kan ikke det fungere både i by og land ??

Spørsmålet er dessverre relevant å stille etter at Nord Universitet nå foreslår å legge ned blant annet profesjonsutdannelsen (lærerskolen) på Nesna. For hva blir resultatet dersom all høyere utdanning utover videregående skole i fremtiden bare skal skje i de store byene ? Og alle mindre læresteder for høyere utdanning skal legges ned ? Hvor enkelt blir det da i fremtiden å rekruttere ferdigutdannede høgskole- og universitets kandidater tilbake til jobber i distriktene ?? Er det et spørsmål nasjonale politikere og byråkrater i det hele tatt har stilt seg ? Bryr seg om ? Har vurdert ? Eller i det minste reflektert over ?

Eller lever de i den virkelighetsoppfatning at alt som som blir større og lagt til de store byene automatisk blir bedre ? Også innenfor høyere utdanning.

I saken om Nord Universitet nedleggingsplaner heier jeg på Nesna og Sandnessjøen. Nylige undersøkelser viser at studenter ved de små læreinstitusjonene er de som er mest fornøyde. De gjør det også bra faglig. Flere lærerstudenter søker seg til Nesna enn til Bodø. Det er godt mulig at utdanningssteder som Nesna driver med mindre forskning enn de gjør i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø. Eller Bodø for den saks skyld. Men de fleste studentene som tar for eksempel lærerskole skal slett ikke bli forskere. De skal bli gode lærere for våre barn. Noe læresteder som Nesna er særdeles dyktig på. Og noe Norge trenger.

Jeg er gammel lærer. Og har som mange andre fått med meg at Nesna lærerskole i over 100 år har levert gode dyktige lærere ut til hele det norske samfunnet. Uten at jeg har noen statistikk å vise til – er det nærliggende for meg å tro at andelen lærere som tar jobber i distriktene også er høyere fra de som utdannes på Nesna enn de som utdannes i Bodø eller i andre større byer. Rett og slett fordi ungdom som tar høyere utdanning i de store byene da flytter dit allerede etter videregående. Det gjør at de tidligere og raskere urbaniseres, treffer likesinnede som gjør det samme, og at flere derfor etter endt utdanning er blitt så «urbanisert» at de i mindre grad søker seg ut i distriktene.

Vi vet allerede at det er en utfordring at en god del godt kvalifiserte lærere, politifolk, sykepleiere og andre høyskole- og universitetsutdannede heller går ledig i byene, tar kortsiktig vikariater eller tar annen jobb i byene i flere år etter endt utdanning i stedet for å ta jobber ute i distriktene. Samtidig som distriktene «skriker» høyt etter folk med høyere utdanning. Nedleggelse av høyere utdanning i distriktene vil forsterke denne ubalansen.

Nesna som sted og kommune rammes ekstremt hardt dersom styret i Nord Universitet følger administrasjonens innstilling. Derav de kraftige reaksjonene lokalt på Nesna, Sandnessjøen og på hele Helgeland. Men hvis min enkle analyse er riktig er det ikke bare Nesna og Sandnessjøen som rammes. Da rammes hele distrikts-Norge fordi det i fremtiden blir enda vanskeligere å rekruttere nok lærere ut i distriktene. Til våre barn der. Og foreldrene flytter dermed trolig i enda større grad inn til byene der ungene får de kvalifiserte lærere. Med det resultat at det blir boende mindre og mindre unge folk i distriktene der nesten alt av ressurser som for eksempel sjømat, mat fra landbruk, energi og mineraler befinner seg. Og må høstes og bearbeides.

Det kan gi konsekvenser som på langt nær bare er et problem for bare distriktene. De negative konsekvensene kan bli enda større for de som bor i byer og tettsteder.

Jeg ser at intet er nytt heller når denne saken dukket opp i media denne uken. AP og opposisjonen skylder på regjeringen. Regjeringen skylder på byråkratene. Men ingen av dem gjør noe med det. De lukker øynene og lar det stå til. Sier ikke nei til forslagene selv der det er åpenbart at alt som blir større ikke blir bedre. Det finnes nemlig tilfeller der det absolutt ikke er best å gjøre ting større.

Det siste er etter min mening kraftig underkommunisert i alle disse dyre fine utredningene. Å legge ned i distriktene og å flytte det til byene kan noen gang være riktig. Andre ganger aldeles ikke. Vi så det i forbindelse med sammenslåingen av fylkene Troms og Finnmark. Vi ser det samme mønsteret for ofte. Samme medisin skal brukes på ethvert «tilfelle».Byråkratene, styrene og de viktigste politiske beslutningstakerne lukker øynene, toer sine hender. Og stemmer for.

Så bak all «skinnuenigheten» får jeg en uggen følelse av at de egentlig mener det samme. Hele røkla. At alt som blir større automatisk blir bedre. At alt som flyttes fra distrikt til by er naturlig effektivisering. Ingen sentralisering.

Det skremmer meg også at debatten i så stor grad domineres av et SP som skal ha «alt» til distriktene og Høyre og FrP som skal legge «alt» til byene. Mens de andre partiene som blant annet AP sitter musestille og holder mest kjeft for å unngå å tone for tydelige flagg.

Slik jeg ser det er det nå overmodent for et parti i Norge som har som sitt politiske prosjekt å utvikle både by og land. Jeg ser ingen som så langt har tatt den posisjonen.

For jeg er ikke slett ikke enig med Slagsvold Vedum heller som tydeligvis mener det er galt hver gang å flytte ting fra distrikt til by. Det finnes selvsagt også mange tilfeller der det er gode grunner til å flytte ting til byene.

For land trenger også by. Slik by trenger land.

Men å legge ned profesjonsutdannelsen på Nesna er ikke en slik sak. Tvert i mot. For meg oppleves det som om innstillingen fra administrasjonen i Nord Universitet ikke handler om å utdanne godt kvalifiserte lærere til skolene våre i fremtiden. Men om å opprette statusen som Universitet for blant annet å kunne drive mer forskning. Viktig nok, men etter min mening verken viktig nok eller stort nok til å stå i veien for en fremtidsrettet høyere utdanning også i distriktene. Og ikke i nærheten av å være god nok grunn til å legge ned utdanningen på Nesna.

Da får heller politikerne ta affære å la Nesna få Høgskole-status igjen, og la dem utdanne lærere slik de har gjort i over 100 år.

På tide å lete frem speilet igjen

Det kan se ut som om mange hjemme kanskje har byttet ut speilet med PC, nettbrett og sosiale media. I så fall – på tide å finne det frem igjen. Et speil er en fantastisk oppfinnelse i den betydning at når vi ser oss selv i speilet så kan raskt konstatere at vi slett ikke er perfekte. Langt derifra. Men det er samtidig ikke noe i det vi ser i speilet som gjør at vi ikke kan være 100 prosent fornøyde med det vi ser der likevel. Det er det som er så fint med det å være menneske. Det å slippe å være feilfri. Å leve fint med det.

Speilet er viktig. Det kan også brukes til å kvalitetssikre en annen dimensjon. Når du skal omtale og si og mene noe om andre. Også da kan speilet være til hjelp.

«Kan jeg se meg selv i speilet etterpå?», er et godt gammeldags, men særdeles viktig leveregel for å sjekke om det du har lyst til å si eller dele er noe som er riktig å si eller dele. Å ha selvinnsikt og selvkontroll nok til å se seg selv i det speilet for å tenke over om jeg selv ville tålt det. Hvis det rammet meg. Eller min familie. Eller mine venner eller medsammensvorne. Som Arnulf Øverland skrev i sitt kjente dikt;

«Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv».

Ordskiftet er blitt ekstremt mye tøffere de siste årene. Mer uforsonlig, ikke minst gjennom mer bruk av sosiale media. Og min generasjon er i tillegg trolig aller verst på ikke å legge bånd på seg selv. Og rarest av alt. De mest «ømskinnete» i forhold til å tåle kritikk og negativt søkelys på seg selv – er i stor grad nettopp de samme personene som de siste årene har gått i bresjen for nettopp et stadig tøffere ordskiftet mot alle de «andre».

Når disse «tøffingene» blir møtt med uforsonlighet og ufordragelig kritikk tilbake – ja da er ikke dette med ytringsfrihet så viktig og hellig likevel . Da er de selv plutselig et stakkars offer og roper på pressesensur, brenner aviser og skriker i avisene om hvor urettferdig de blir omtalt og behandlet. Og forlanger at politiet skal ta affære.

Jeg synes personlig at det nesten er rørende. Men mest tankevekkende.

For kanskje var det ikke så viktig eller riktig å kaste overbord flere hundre års oppbygde standarder om etikk, respekt og anstendighet ovenfor andre mennesker som tidligere generasjoner hadde slåss frem i Norge ?

Kanskje var det likevel ikke så galt med et slags «rammeverk» om å være politisk korrekt i Norge for å navigere bedre når vi skal finne riktige virkemidler på felles utfordringene ? Også i saker der vi er kraftig uenige om virkemidlene?

Hardere språkbruk har utvilsomt ikke ført oss på riktig kurs.

Kanskje nås vi nå igjen av vår egen historie. Kanskje har anstendigheten til våre forfedre gjort oss akkurat så «ømskinnet» her i lille Norge – enten vi står på ytterste høyre eller venstre fløy eller er i midten – at vi lykkes best ved at alle tar lite et skritt tilbake. Og lete etter de beste løsningene gjennom å vise hverandre mer respekt. Gå tilbake til den tiden da vi kunne være saklig uenige uten å slå hverandre i hjel ned styggere og styggere ord ?

Vi har lenge fått høre at vi i Norge var blitt alt for politisk korrekte. At vi var alt for naive. Det uforsonlige ordskiftet de siste årene har gitt oss et helt nytt ord.

Netthat.

Et ord som skremmer vettet av oss alle som vet at ord både rammer og heller i liten grad kan tas tilbake. Særlig fordi så mange sliter med å si det enkle ordet unnskyld. Samtidig er der slik at uforsonlige ord skaper grobunn for handlinger som vi alle tar avstand fra. Arnulf Øverland så dette komme lenge før Twitter og Facebook.

«Tilgi dem ikke, det vet hvad de gjør, de puster på hatets og ondskapens klør»

Og det er trolig blitt verre, ikke bedre. Til tross for at ledende politikere har tatt til ordet for å slåss mot netthat. Så bommer vi igjen og igjen.

Bare den siste uken har flere voksne og du skulle tro også forstandige politikere uttalt seg stygt, anklagende og uspiselig om norske barn helt ned i 8-9 årsalderen som ikke har gjort annet «galt» enn å demonstrerer en dag for jordas fremtid.

Ja, selv ordet Hitler-jugend er brukt om norske unger som demonstrer for jordas fremtid ??Herre min hatt. Er det slik vi ønsker å fremstå som voksne ?

For heldigvis har vi fortsatt unge i Norge som er utålmodige og som stiller saklige spørsmål med voksengenerasjonens gjennomførings-evne. Som vil ha forandringer. Som sier fra. Og som ofte bruker en langt mer sivilisert språk enn vi som er eldre.

Vi burde derfor omfavne, kysse og klemme ungene og barnebarna våre for at de viser et sånt viktig engasjement. Ikke hate dem som det nesten ser ut til at de mest ekstreme voksne ser ut til å gjøre. Eller bare latterliggjøre barna våre som mange andre voksne har falt for fristelsen til å gjøre gjennom å dele innlegg den siste uken som hadde som mål å latterliggjøre og undergrave viktigheten av de spørsmålene de unge demonstrerer for å få svar på.

De fleste liker og deler slike saker fordi vi ikke tenker oss godt nok om. Det bør stilles større krav til voksne enn som så.

I år skal jeg gå i 8. marstog

Jeg blir 62 år i 2019. Og i år planlegger jeg å gjøre noe jeg aldri har gjort før. Jeg tenker å gå i 8. mars tog. For å stå opp for abortloven. Og for å vise avsky mot Erna Solberg skamløse flørting med reaksjonære abortmotstandere i KrF. Jeg skal gå i tog for å protestere mot mørkemenn som legger ned veto i regjeringen for at kvinner ikke skal kunne få barn gjennom eggdonasjon. Jeg skal gå i tog for å protestere mot statsråder som fortsatt sliter med å ta ordentlig avstand fra reaksjonære kristne norske menigheter som fortsatt lever i den villfarelse at homofili kan helbredes med bønn.

Vi kjempet på hele 70, 80 og 90-tallet for abortloven, for likestilling og for mer menneskeverd. Ja, vi kjempet liketil for flere kvinnelige prester. Og for likebehandling av homofile. Det var et tydelig NEI til diskriminering knyttet til kjønn, legning, rase eller religion. Mye av det jeg er stoltest over i det norske samfunn kommer av kamper som ble vunnet den gang. Derfor har jeg også vært helt enig med de som nå mener at innvandrere til Norge som skal bosette seg her må lære seg norsk språk og tilpasse seg norsk kultur. For her i Norge må alle lære å behandle kvinner, homofile, lesbiske og andre som de likeverdige menneskene de selvsagt er. Det er bare å begynne å øve hvis det er vanskelig. Enten du er norsk eller utlending. Å vise respekt for alle er en viktig del av norsk kultur. Og skal det skje med troverdighet må vi selv også stå tydelig opp mot reaksjonære krefter i vårt eget samfunn.

Å feie for egen dør gir oss i tillegg all legitimitet vi trenger for å ta tydelig avstand fra og jobbe mot forkvaklede, reaksjonære og gammeldags holdninger til likestilling, kvinner og homofile i mange av innvandrermiljøene i Norge. Kampen må kjempes på bred front. I alle kanaler. Det enten angrepene kommer fra en imam eller det kommer fra en norsk statsråd. Ingen glemt og ingen gjemt.

Derfor blir det 8. mars tog på meg i år.

Balanse, balanse og mer balanse

Livet er å balansere på en veldig smal line som en til slutt alltid faller ned av. Forhåpentligvis langt ute på linen og sent i livet. Men det er ingen garanti. På veien er det også viktig å huske at ingen av oss er flinke på alt. Ingen kan alt. Ingen av oss er heller dårlige på alt. Ingen kan ingenting.

I sum er vi veldig veldig forskjellige. Noen kan mye. Noen kan mindre. Men alle kan noe. Ulikhetene skyldes ofte gener, men mest av alt skyldes det forskjellige kombinasjoner av arv, miljø og øvelse. Det gjør at hver av oss kan og behersker utrolig forskjellige ting. I sum er vi helt unik. Vi er som et sjakktrekk i et sjakkspill med milliarder av kombinasjoner. Eller som et regnskap. Som er unikt for den enkelte virksomhet. Og et regnskap har alltid en balanse.

Alle som jobber med regnskap vet at er balansen bra, er det liv laga. Er balansen negativ, må det settes inn tiltak.

Slik er det med oss mennesker også. En god balanse er fundamentet. For å stå stødig. For å holde oss på bena. På lina. I livet. For å ha det bra. For å være trygg. For å trives. Det er som en stol med fire føtter. Svikter den ene eller flere føtter på stolen, kommer stolen fort i ubalanse, og vi må ha hjelp både i oss selv og fra andre for å få den til å bære igjen. Uavhengig av hvor sterke de andre føttene som er igjen er. I løpet av et liv trenger vi alle hjelp. Langt fra alle får det. Mange ber heller aldri om det.

Det er lett å tro at et godt liv handler om penger eller om hvor høy utdannelse vi har. Hva vi kan eller hvem vi er. Men mest trolig er det prosentvis like mange mennesker med personlige problemer og dårlig selvtillit i et høyt utdannet departement eller i en rikmannsklubb som det er i ett produksjonsmiljø i en hvilken som helst industribedrift.

Så det handler mer om at den enkelte av oss har tillit til at vi er gode nok som den vi er.

De siste årene er det blitt stort politisk fokus på at vi alle må prestere bedre. På skolen, jobben og i samfunnet. Særlig er presset økt på skolene – der den oppvoksende slekt tilbringer dagene. Fra første skoledag og ut videregående skole fokusere politikerene nå mer på tilstedeværelse, testing og fra tidlig ungdomsskole på karakterer.

Ting tyder på at de voksne nå krever mer av den oppvoksende slekt enn de krever av seg selv. Moralen i skolepolitikken er mindre moro og mer alvor. Mer fokus på fag. Elevene skal motiveres til å lære og prestere mer og bedre. Ofre snakker politikerne da bare om karakterer. Det som kan måles. Det er utvilsomt viktig. Men minst like viktig er det ikke å glemme balansen. Hvis ikke det andre i livet for barna henger med, lek, moro, et sosialt liv, familie, venner, fritid, ja nok tid til å glede seg og kose seg over og med selve livet, ja da hjelper det det enkelte barn svært lite med en litt bedre karakterer i noen fag. Da går vinningen fort opp i spinningen.

For vi trenger slett ikke alle å være så sabla flinke, ha toppkarakterer, score høyt eller bli rike for å være i balanse. Selv om alle av oss har noe vi er og blir veldig flinke til, så blir bare et bittelite mindretall likevel så gode at vi kan bli verdensmester eller olympiske mestere. Eller verdens rikeste. Eller få Nobelprisen i matematikk eller i litteratur.Vi kan gjerne drømme om det som barn. Om å vinne, men de fleste av oss innser tidlig at det å bli noe nært verdens beste ikke er vårt lodd i livet.

Men dersom vi lytter, ser og er trygge på oss selv vil vi se at det er uendelige mange andre lodd som trekkes. Mange andre små ting vi kan bli best på. Som kan vinnes. Av oss alle. Hver eneste dag. Vi kan alle gjøre en forskjell med den vi er og kan – både på jobb, hjemme og med venner.

Å være fornøyd gir et bedre liv. Det er vitenskapelig bevist. Menneskesinnet er en studie eller to i seg selv. Noen er selvsikre og trygge. Noen tar for mye Møllers tran – blir for eplekjekke, selvgode og mindre og mindre selvkritiske. For mye og for liten tro på seg selv er heller ikke bra.

For på den motsatte skalaen av å være eplekjekk og selvgod er det mange mennesker som er veldig flinke på veldig mye, men som likevel går rundt og tror at de kan ingenting. Og som sliter i livene sine fordi de aldri har tatt seg tid eller gitt seg selv muligheten til å se seg selv godt nok i speilet. Bli trygge på hvem de er.

Kanskje fordi de for lett lar seg blende av andres suksesser. Slik at de snakker og ikke minst tenker ned seg selv. Jeg husker jeg som ung drømte om å bli like god som Georg Best til spille fotball. Til å score mål. Jeg ble alt annet enn det.

Hvem av oss som fikk det beste livet til slutt kan en absolutt likevel diskutere.