Høyere utdanning – kan ikke det fungere både i by og land ??

Spørsmålet er dessverre relevant å stille etter at Nord Universitet nå foreslår å legge ned blant annet profesjonsutdannelsen (lærerskolen) på Nesna. For hva blir resultatet dersom all høyere utdanning utover videregående skole i fremtiden bare skal skje i de store byene ? Og alle mindre læresteder for høyere utdanning skal legges ned ? Hvor enkelt blir det da i fremtiden å rekruttere ferdigutdannede høgskole- og universitets kandidater tilbake til jobber i distriktene ?? Er det et spørsmål nasjonale politikere og byråkrater i det hele tatt har stilt seg ? Bryr seg om ? Har vurdert ? Eller i det minste reflektert over ?

Eller lever de i den virkelighetsoppfatning at alt som som blir større og lagt til de store byene automatisk blir bedre ? Også innenfor høyere utdanning.

I saken om Nord Universitet nedleggingsplaner heier jeg på Nesna og Sandnessjøen. Nylige undersøkelser viser at studenter ved de små læreinstitusjonene er de som er mest fornøyde. De gjør det også bra faglig. Flere lærerstudenter søker seg til Nesna enn til Bodø. Det er godt mulig at utdanningssteder som Nesna driver med mindre forskning enn de gjør i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø. Eller Bodø for den saks skyld. Men de fleste studentene som tar for eksempel lærerskole skal slett ikke bli forskere. De skal bli gode lærere for våre barn. Noe læresteder som Nesna er særdeles dyktig på. Og noe Norge trenger.

Jeg er gammel lærer. Og har som mange andre fått med meg at Nesna lærerskole i over 100 år har levert gode dyktige lærere ut til hele det norske samfunnet. Uten at jeg har noen statistikk å vise til – er det nærliggende for meg å tro at andelen lærere som tar jobber i distriktene også er høyere fra de som utdannes på Nesna enn de som utdannes i Bodø eller i andre større byer. Rett og slett fordi ungdom som tar høyere utdanning i de store byene da flytter dit allerede etter videregående. Det gjør at de tidligere og raskere urbaniseres, treffer likesinnede som gjør det samme, og at flere derfor etter endt utdanning er blitt så «urbanisert» at de i mindre grad søker seg ut i distriktene.

Vi vet allerede at det er en utfordring at en god del godt kvalifiserte lærere, politifolk, sykepleiere og andre høyskole- og universitetsutdannede heller går ledig i byene, tar kortsiktig vikariater eller tar annen jobb i byene i flere år etter endt utdanning i stedet for å ta jobber ute i distriktene. Samtidig som distriktene «skriker» høyt etter folk med høyere utdanning. Nedleggelse av høyere utdanning i distriktene vil forsterke denne ubalansen.

Nesna som sted og kommune rammes ekstremt hardt dersom styret i Nord Universitet følger administrasjonens innstilling. Derav de kraftige reaksjonene lokalt på Nesna, Sandnessjøen og på hele Helgeland. Men hvis min enkle analyse er riktig er det ikke bare Nesna og Sandnessjøen som rammes. Da rammes hele distrikts-Norge fordi det i fremtiden blir enda vanskeligere å rekruttere nok lærere ut i distriktene. Til våre barn der. Og foreldrene flytter dermed trolig i enda større grad inn til byene der ungene får de kvalifiserte lærere. Med det resultat at det blir boende mindre og mindre unge folk i distriktene der nesten alt av ressurser som for eksempel sjømat, mat fra landbruk, energi og mineraler befinner seg. Og må høstes og bearbeides.

Det kan gi konsekvenser som på langt nær bare er et problem for bare distriktene. De negative konsekvensene kan bli enda større for de som bor i byer og tettsteder.

Jeg ser at intet er nytt heller når denne saken dukket opp i media denne uken. AP og opposisjonen skylder på regjeringen. Regjeringen skylder på byråkratene. Men ingen av dem gjør noe med det. De lukker øynene og lar det stå til. Sier ikke nei til forslagene selv der det er åpenbart at alt som blir større ikke blir bedre. Det finnes nemlig tilfeller der det absolutt ikke er best å gjøre ting større.

Det siste er etter min mening kraftig underkommunisert i alle disse dyre fine utredningene. Å legge ned i distriktene og å flytte det til byene kan noen gang være riktig. Andre ganger aldeles ikke. Vi så det i forbindelse med sammenslåingen av fylkene Troms og Finnmark. Vi ser det samme mønsteret for ofte. Samme medisin skal brukes på ethvert «tilfelle».Byråkratene, styrene og de viktigste politiske beslutningstakerne lukker øynene, toer sine hender. Og stemmer for.

Så bak all «skinnuenigheten» får jeg en uggen følelse av at de egentlig mener det samme. Hele røkla. At alt som blir større automatisk blir bedre. At alt som flyttes fra distrikt til by er naturlig effektivisering. Ingen sentralisering.

Det skremmer meg også at debatten i så stor grad domineres av et SP som skal ha «alt» til distriktene og Høyre og FrP som skal legge «alt» til byene. Mens de andre partiene som blant annet AP sitter musestille og holder mest kjeft for å unngå å tone for tydelige flagg.

Slik jeg ser det er det nå overmodent for et parti i Norge som har som sitt politiske prosjekt å utvikle både by og land. Jeg ser ingen som så langt har tatt den posisjonen.

For jeg er ikke slett ikke enig med Slagsvold Vedum heller som tydeligvis mener det er galt hver gang å flytte ting fra distrikt til by. Det finnes selvsagt også mange tilfeller der det er gode grunner til å flytte ting til byene.

For land trenger også by. Slik by trenger land.

Men å legge ned profesjonsutdannelsen på Nesna er ikke en slik sak. Tvert i mot. For meg oppleves det som om innstillingen fra administrasjonen i Nord Universitet ikke handler om å utdanne godt kvalifiserte lærere til skolene våre i fremtiden. Men om å opprette statusen som Universitet for blant annet å kunne drive mer forskning. Viktig nok, men etter min mening verken viktig nok eller stort nok til å stå i veien for en fremtidsrettet høyere utdanning også i distriktene. Og ikke i nærheten av å være god nok grunn til å legge ned utdanningen på Nesna.

Da får heller politikerne ta affære å la Nesna få Høgskole-status igjen, og la dem utdanne lærere slik de har gjort i over 100 år.

Reklamer

På tide å lete frem speilet igjen

Det kan se ut som om mange hjemme kanskje har byttet ut speilet med PC, nettbrett og sosiale media. I så fall – på tide å finne det frem igjen. Et speil er en fantastisk oppfinnelse i den betydning at når vi ser oss selv i speilet så kan raskt konstatere at vi slett ikke er perfekte. Langt derifra. Men det er samtidig ikke noe i det vi ser i speilet som gjør at vi ikke kan være 100 prosent fornøyde med det vi ser der likevel. Det er det som er så fint med det å være menneske. Det å slippe å være feilfri. Å leve fint med det.

Speilet er viktig. Det kan også brukes til å kvalitetssikre en annen dimensjon. Når du skal omtale og si og mene noe om andre. Også da kan speilet være til hjelp.

«Kan jeg se meg selv i speilet etterpå?», er et godt gammeldags, men særdeles viktig leveregel for å sjekke om det du har lyst til å si eller dele er noe som er riktig å si eller dele. Å ha selvinnsikt og selvkontroll nok til å se seg selv i det speilet for å tenke over om jeg selv ville tålt det. Hvis det rammet meg. Eller min familie. Eller mine venner eller medsammensvorne. Som Arnulf Øverland skrev i sitt kjente dikt;

«Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv».

Ordskiftet er blitt ekstremt mye tøffere de siste årene. Mer uforsonlig, ikke minst gjennom mer bruk av sosiale media. Og min generasjon er i tillegg trolig aller verst på ikke å legge bånd på seg selv. Og rarest av alt. De mest «ømskinnete» i forhold til å tåle kritikk og negativt søkelys på seg selv – er i stor grad nettopp de samme personene som de siste årene har gått i bresjen for nettopp et stadig tøffere ordskiftet mot alle de «andre».

Når disse «tøffingene» blir møtt med uforsonlighet og ufordragelig kritikk tilbake – ja da er ikke dette med ytringsfrihet så viktig og hellig likevel . Da er de selv plutselig et stakkars offer og roper på pressesensur, brenner aviser og skriker i avisene om hvor urettferdig de blir omtalt og behandlet. Og forlanger at politiet skal ta affære.

Jeg synes personlig at det nesten er rørende. Men mest tankevekkende.

For kanskje var det ikke så viktig eller riktig å kaste overbord flere hundre års oppbygde standarder om etikk, respekt og anstendighet ovenfor andre mennesker som tidligere generasjoner hadde slåss frem i Norge ?

Kanskje var det likevel ikke så galt med et slags «rammeverk» om å være politisk korrekt i Norge for å navigere bedre når vi skal finne riktige virkemidler på felles utfordringene ? Også i saker der vi er kraftig uenige om virkemidlene?

Hardere språkbruk har utvilsomt ikke ført oss på riktig kurs.

Kanskje nås vi nå igjen av vår egen historie. Kanskje har anstendigheten til våre forfedre gjort oss akkurat så «ømskinnet» her i lille Norge – enten vi står på ytterste høyre eller venstre fløy eller er i midten – at vi lykkes best ved at alle tar lite et skritt tilbake. Og lete etter de beste løsningene gjennom å vise hverandre mer respekt. Gå tilbake til den tiden da vi kunne være saklig uenige uten å slå hverandre i hjel ned styggere og styggere ord ?

Vi har lenge fått høre at vi i Norge var blitt alt for politisk korrekte. At vi var alt for naive. Det uforsonlige ordskiftet de siste årene har gitt oss et helt nytt ord.

Netthat.

Et ord som skremmer vettet av oss alle som vet at ord både rammer og heller i liten grad kan tas tilbake. Særlig fordi så mange sliter med å si det enkle ordet unnskyld. Samtidig er der slik at uforsonlige ord skaper grobunn for handlinger som vi alle tar avstand fra. Arnulf Øverland så dette komme lenge før Twitter og Facebook.

«Tilgi dem ikke, det vet hvad de gjør, de puster på hatets og ondskapens klør»

Og det er trolig blitt verre, ikke bedre. Til tross for at ledende politikere har tatt til ordet for å slåss mot netthat. Så bommer vi igjen og igjen.

Bare den siste uken har flere voksne og du skulle tro også forstandige politikere uttalt seg stygt, anklagende og uspiselig om norske barn helt ned i 8-9 årsalderen som ikke har gjort annet «galt» enn å demonstrerer en dag for jordas fremtid.

Ja, selv ordet Hitler-jugend er brukt om norske unger som demonstrer for jordas fremtid ??Herre min hatt. Er det slik vi ønsker å fremstå som voksne ?

For heldigvis har vi fortsatt unge i Norge som er utålmodige og som stiller saklige spørsmål med voksengenerasjonens gjennomførings-evne. Som vil ha forandringer. Som sier fra. Og som ofte bruker en langt mer sivilisert språk enn vi som er eldre.

Vi burde derfor omfavne, kysse og klemme ungene og barnebarna våre for at de viser et sånt viktig engasjement. Ikke hate dem som det nesten ser ut til at de mest ekstreme voksne ser ut til å gjøre. Eller bare latterliggjøre barna våre som mange andre voksne har falt for fristelsen til å gjøre gjennom å dele innlegg den siste uken som hadde som mål å latterliggjøre og undergrave viktigheten av de spørsmålene de unge demonstrerer for å få svar på.

De fleste liker og deler slike saker fordi vi ikke tenker oss godt nok om. Det bør stilles større krav til voksne enn som så.

I år skal jeg gå i 8. marstog

Jeg blir 62 år i 2019. Og i år planlegger jeg å gjøre noe jeg aldri har gjort før. Jeg tenker å gå i 8. mars tog. For å stå opp for abortloven. Og for å vise avsky mot Erna Solberg skamløse flørting med reaksjonære abortmotstandere i KrF. Jeg skal gå i tog for å protestere mot mørkemenn som legger ned veto i regjeringen for at kvinner ikke skal kunne få barn gjennom eggdonasjon. Jeg skal gå i tog for å protestere mot statsråder som fortsatt sliter med å ta ordentlig avstand fra reaksjonære kristne norske menigheter som fortsatt lever i den villfarelse at homofili kan helbredes med bønn.

Vi kjempet på hele 70, 80 og 90-tallet for abortloven, for likestilling og for mer menneskeverd. Ja, vi kjempet liketil for flere kvinnelige prester. Og for likebehandling av homofile. Det var et tydelig NEI til diskriminering knyttet til kjønn, legning, rase eller religion. Mye av det jeg er stoltest over i det norske samfunn kommer av kamper som ble vunnet den gang. Derfor har jeg også vært helt enig med de som nå mener at innvandrere til Norge som skal bosette seg her må lære seg norsk språk og tilpasse seg norsk kultur. For her i Norge må alle lære å behandle kvinner, homofile, lesbiske og andre som de likeverdige menneskene de selvsagt er. Det er bare å begynne å øve hvis det er vanskelig. Enten du er norsk eller utlending. Å vise respekt for alle er en viktig del av norsk kultur. Og skal det skje med troverdighet må vi selv også stå tydelig opp mot reaksjonære krefter i vårt eget samfunn.

Å feie for egen dør gir oss i tillegg all legitimitet vi trenger for å ta tydelig avstand fra og jobbe mot forkvaklede, reaksjonære og gammeldags holdninger til likestilling, kvinner og homofile i mange av innvandrermiljøene i Norge. Kampen må kjempes på bred front. I alle kanaler. Det enten angrepene kommer fra en imam eller det kommer fra en norsk statsråd. Ingen glemt og ingen gjemt.

Derfor blir det 8. mars tog på meg i år.

Balanse, balanse og mer balanse

Livet er å balansere på en veldig smal line som en til slutt alltid faller ned av. Forhåpentligvis langt ute på linen og sent i livet. Men det er ingen garanti. På veien er det også viktig å huske at ingen av oss er flinke på alt. Ingen kan alt. Ingen av oss er heller dårlige på alt. Ingen kan ingenting.

I sum er vi veldig veldig forskjellige. Noen kan mye. Noen kan mindre. Men alle kan noe. Ulikhetene skyldes ofte gener, men mest av alt skyldes det forskjellige kombinasjoner av arv, miljø og øvelse. Det gjør at hver av oss kan og behersker utrolig forskjellige ting. I sum er vi helt unik. Vi er som et sjakktrekk i et sjakkspill med milliarder av kombinasjoner. Eller som et regnskap. Som er unikt for den enkelte virksomhet. Og et regnskap har alltid en balanse.

Alle som jobber med regnskap vet at er balansen bra, er det liv laga. Er balansen negativ, må det settes inn tiltak.

Slik er det med oss mennesker også. En god balanse er fundamentet. For å stå stødig. For å holde oss på bena. På lina. I livet. For å ha det bra. For å være trygg. For å trives. Det er som en stol med fire føtter. Svikter den ene eller flere føtter på stolen, kommer stolen fort i ubalanse, og vi må ha hjelp både i oss selv og fra andre for å få den til å bære igjen. Uavhengig av hvor sterke de andre føttene som er igjen er. I løpet av et liv trenger vi alle hjelp. Langt fra alle får det. Mange ber heller aldri om det.

Det er lett å tro at et godt liv handler om penger eller om hvor høy utdannelse vi har. Hva vi kan eller hvem vi er. Men mest trolig er det prosentvis like mange mennesker med personlige problemer og dårlig selvtillit i et høyt utdannet departement eller i en rikmannsklubb som det er i ett produksjonsmiljø i en hvilken som helst industribedrift.

Så det handler mer om at den enkelte av oss har tillit til at vi er gode nok som den vi er.

De siste årene er det blitt stort politisk fokus på at vi alle må prestere bedre. På skolen, jobben og i samfunnet. Særlig er presset økt på skolene – der den oppvoksende slekt tilbringer dagene. Fra første skoledag og ut videregående skole fokusere politikerene nå mer på tilstedeværelse, testing og fra tidlig ungdomsskole på karakterer.

Ting tyder på at de voksne nå krever mer av den oppvoksende slekt enn de krever av seg selv. Moralen i skolepolitikken er mindre moro og mer alvor. Mer fokus på fag. Elevene skal motiveres til å lære og prestere mer og bedre. Ofre snakker politikerne da bare om karakterer. Det som kan måles. Det er utvilsomt viktig. Men minst like viktig er det ikke å glemme balansen. Hvis ikke det andre i livet for barna henger med, lek, moro, et sosialt liv, familie, venner, fritid, ja nok tid til å glede seg og kose seg over og med selve livet, ja da hjelper det det enkelte barn svært lite med en litt bedre karakterer i noen fag. Da går vinningen fort opp i spinningen.

For vi trenger slett ikke alle å være så sabla flinke, ha toppkarakterer, score høyt eller bli rike for å være i balanse. Selv om alle av oss har noe vi er og blir veldig flinke til, så blir bare et bittelite mindretall likevel så gode at vi kan bli verdensmester eller olympiske mestere. Eller verdens rikeste. Eller få Nobelprisen i matematikk eller i litteratur.Vi kan gjerne drømme om det som barn. Om å vinne, men de fleste av oss innser tidlig at det å bli noe nært verdens beste ikke er vårt lodd i livet.

Men dersom vi lytter, ser og er trygge på oss selv vil vi se at det er uendelige mange andre lodd som trekkes. Mange andre små ting vi kan bli best på. Som kan vinnes. Av oss alle. Hver eneste dag. Vi kan alle gjøre en forskjell med den vi er og kan – både på jobb, hjemme og med venner.

Å være fornøyd gir et bedre liv. Det er vitenskapelig bevist. Menneskesinnet er en studie eller to i seg selv. Noen er selvsikre og trygge. Noen tar for mye Møllers tran – blir for eplekjekke, selvgode og mindre og mindre selvkritiske. For mye og for liten tro på seg selv er heller ikke bra.

For på den motsatte skalaen av å være eplekjekk og selvgod er det mange mennesker som er veldig flinke på veldig mye, men som likevel går rundt og tror at de kan ingenting. Og som sliter i livene sine fordi de aldri har tatt seg tid eller gitt seg selv muligheten til å se seg selv godt nok i speilet. Bli trygge på hvem de er.

Kanskje fordi de for lett lar seg blende av andres suksesser. Slik at de snakker og ikke minst tenker ned seg selv. Jeg husker jeg som ung drømte om å bli like god som Georg Best til spille fotball. Til å score mål. Jeg ble alt annet enn det.

Hvem av oss som fikk det beste livet til slutt kan en absolutt likevel diskutere.

Vi er under angrep fra oss selv

Et eller annet sted på veien tok vi av oss silkehanskene. Jeg vet ikke om det var i 2013. Eller 2014. Eller tidligere. Jeg vet ikke om det skyldes Trump. Eller populismen. Eller om vi bare har det i oss. Liksom. At årtusens surt opparbeidet og tillært folkeskikk bare har vært «fake» og et «skalkeskjul» i påvente av at teknologien og verden skulle gi oss ikke bare Internett, men også Twitter og FB. Hvor vi virkelig skulle få ta igjen. Ta av oss silkehanskene – og øse på med styggedom, anklager og fæle ufinheter. Jeg trodde det skulle bli bedre etter hvert. Tvert i mot – det blir verre. Dag for dag.

Hvem skulle forresten trodd det ? For bare 30 år siden. Da vi hadde opplevd Gorbatsjov. Mandela. Forsoning. Berlinmurens fall. Den gang fiende fortsatt var en potensiell venn.

Det var under «våren» i verdenspolitikken vi også fikk Internett. Hvem kunne da spådd at i 2018 ville Internett i seg selv kanskje være den største trusselen mot det demokrati og den kulturarven våre forfedre har brukt generasjoner på å bygge opp ? Ikke på grunn av Internett i seg selv. Men på grunn av hvordan farlige understrømmer og farlige grupper misbruker Internett og sosiale media til å gjøre verden mer stygg. Mer utrygg. Mer konfronterende. Mer hatefull. Mer uforsonlig. Og hvor det i dag etableres egne utvalgte og styrte grupper som sitter i mørke kjellere rundt i verden – betalt av ulike ekstremister – og konstruerer fæle, overdrevne, løgnaktige «historier» om «de andre»

Et «virus» som har som sitt eneste formål å skape hat, frykt, utenomskap og større motsetninger i samfunnet.

Og vi gjør det enkelt for dem. Vi dødelige som mer og mer liker og deler ukritisk på sosiale media alle løgnene som stemmer overens med det verdensbildet vi selv har. Selv når historien åpenbart er løgn så deler vi ukritisk. Både høyre eller venstreaksen på den politiske siden gjør det. Ingen av oss går helt fri.

Og når alt vi hører og leser bare er ekkoet og hakket i plata fra de vi allerede er enige med, svekker det både forstanden og demokratiet.

Jeg er 100 prosent sikker på at hadde tidligere generasjoner lest det som noen av deres etterkommere nå tillater seg å skrive og dele på sosiale media i 2019, så hadde de ikke bare snudd seg i grava. I tidens ånd fra den gang hadde det forhåpentligvis stått opp fra grava hvor det deretter vanket et skikkelig klyp i øret til etterkommerne og «synderne» også. Slik at de lærte å oppføre seg som folk.

Kanskje skjer alt dette fordi vi er mer redde ? Mer usikre ? Mer åpen for lettvinte svar på kompliserte spørsmål ? Uansett skjer det fordi mange «rører» i vår egen angst og frykt. Demokratiske valg i den vestlige verden gir derfor også nå skremmende nok flere diktatoriske ledere. Flere populister. Selv om kunnskapsnivået hos velgerne aldri har vært høyere.

Kanskje er sosiale media bare med å forsterke denne utviklingen ? FB og Twitter er uansett blitt en arena der flere ukritisk kan øse ut hvor fælt de har det og hvor misfornøyde de. I en kombinasjon der de ofte er drepende tydelige og ikke unnlater å plassere skyld for all sin ulykke på alle andre. Enten det er en nabo eller et familiemedlem de ikke liker, eller det er en tidligere ektefelle, en statsråd eller en politiker. Eller helst hvis det er grupper av mennesker en kan angripe og generalisere – som innvandrere, utlendinger, tiggere, idrettsfolk, musikere eller bare andre grupper en av eller annen grunn ikke liker. Da går mange bananas i ufinheter. Og de som forsvarer seg, tar til motmæle – ofte med samme mynt. Det er starten på å tape alt.

For da er det tydeligvis bare å øse på. Jo styggere, jo bedre. Under et simpelt forsvar at nå er det slutt på å være så jækla politisk korrekt, har hammerslagene og styggedommen bare økt og økt i omfang. Fra alle sider. Blitt mer skremmende. Sist uke i Norge gjennom blant annet uforståelige stygg ordbruk mot et ungt politisk par i Oslo som denne gang ikke hadde annet på hjertet enn å dele en gledelig nyhet om at de ventet barn sammen. Selv det klarer noen å «ødelegge» med styggedom.

Og kanskje det mest betenkelige av alt – desto mer kritiske, stygge og uforsonlige vi alle er blitt i vår omtale av alle andre, jo mer feilfrie fremstiller vi oss selv. Og desto mindre selvkritiske er vi blitt.

For vi tåler tydeligvis mindre og mindre kritikk selv. Vi går høyt på banen og forventer offentlige unnskyldninger når vi selv får uberettiget kritikk. Mens vi dekker oss bak ytringsfriheten når vi selv er ufine og urimelige.

Her viser politikere ofte sitt «sanne» ansikt. Og det er ikke vakkert.

Og verst av alt. Den uforsonlige tonen og måten som vi alle snakker mer og mer på, har vist seg å «vekke» og legitimere også mer og mer ekte vold. Og mer og mer ekte ondskap. Slik det gjorde i Norge i 2011. Slik vi har sett i Europa de siste årene. Bare den siste måneden i USA har de som ikke lenger «nøyer» seg med å hate på FB eller Twitter gått inn i synagoger og kirker bevæpnet til tennene og drept uskyldige jøder og svarte kristne. Fordi de ikke synes «Trump» er ille nok i sine uforsonlige Twitter-meldinger. Det er som en ond gufs fra mellomkrigstiden i Europa. Ikke rart jødene frykter det som skjer i den vestlige verden.

Men dette er ikke mellomkrigstiden. Det er 2018. Og det skjer ikke bare i USA. Eller bare i Øst-Europa. Eller Sør-Europa. Der motsetningene tradisjonelt har vært store i samfunnet og ordbruken deretter. Men i lille vakre uskyldige Norge. Der vi gikk landet rundt i rosetog i 2011. Landet som skulle forsvare vårt demokrati med enda mer demokrati. Enda mer forståelse. Men som nå er blitt så blinde av oppfordringen noen år senere om å kaste silkehanskene, være mindre politisk korrekte, og så opptatt av å forsvare vår egen kulturarv og vårt eget demokrati at vi er blitt blinde for at vi har startet en krig mot oss selv.

Og hvis vi ikke slutter med å fortelle oss selv at stygge og uforsonlige ord om andre i sosiale media og andre steder ikke er farlig i seg selv, ja, da er dette en krig vi er dømt til å tape.

Så det er på tide å ta på seg silkehanskene igjen.

Stole på demokratiet. Og at fornuften selv om vi har fått Internett og sosiale media ikke sitter i tastaturet på PC-en vår i sene nattetimer. Men tvert i mot fortsatt sitter i fornuftsenteret inne i hodene våre.

Hva lærer norske politikere på media-kurs ?o

Joda, jeg lurer faktisk litt på det i dag. For jeg tenker det er så merkelig at vi nesten aldri opplever politikere som kan innrømme feil. Eller i det minste erkjenner at de ikke hadde helt rett. Uansett parti høres de ut til å være tilnærmet vaksinert mot noe som er så selvfølgelig. At vi alle rett ofte tar og gjør feil, både politikere og hvermannsen. Og da er det eneste riktige å innrømme feilen. Lære av det.

Foreldre, barnehage og skole lærer tidlig barn å si unnskyld eller innrømme feil, men den lærdommen synes å være fullstendig glemt dersom en velger å bli politiker. Ikke minst dersom det i tillegg medfører at en politiker skal i ruta i riksdekkende media. Da er det å innrømme feil i praksis en dødssynd. Politisk selvmord som media ynder å kalle det.

Jeg frykter at dette skyldes at unge politiske talenter i alle politiske parti blir fortalt av de såkalte eksperter som partiene leier inn om at det å innrømme feil er synonymt med å vise svakhet. Derfor er min nysgjerrighet på det som foregår i de «lukkede» rom særlig stor. For hva skjer med vårt demokrati og vår respekt for politikerne dersom ferske politikerne sendes inn i kursrommet til media-trening som unge, ekte, sår- og feilbare mennesker som de «feilvarene» Per Fugelli så riktig påpekte at både de og vi er ?

For så å komme ut ferdig eksaminert som selvsikre og ufeilbare media-trente bedrevitere og politisk broilere med et ferdigtygget forenklet politisk manus ?

Mulig jeg overdriver. Men Debatten på NRK er for meg et studie i kunsten å fraskrive seg politisk ansvar. Alt hadde vært bedre om den som har ordet hadde fått bestemt. Uansett tema. Til tross for at vi alle vet at det ikke kan være riktig. At verden uansett politisk ståsted er langt mer nyansert og vanskelig. Selvtilfredsheten og ufeilbarheten fra deltakerne i noen av disse politiske debattene er så fremtredende og skremmende at jeg som politisk interessert seer av og til blir så provosert av det at jeg må skifte til en annen kanal. Da ser jeg heller Glamour i opptak.

Der gjør de i det minste kunst og film av å være uekte.

Jeg skal ikke skjære alle politikere over en kam. Det finnes noen politikere i alle norske parti som er trygge nok på seg selv til å fremstå som både ekte – og viser oss hvem de er. Lytter. Innrømmer feil. Men når jeg blant annet ser politiske debatter undrer jeg meg likevel om ikke utviklingen totalt sett likevel går i feil retning. At vi får flere politiske broilere. Ikke færre.

Og det kan ikke skyldes bare populismen eller Donald Trump. Det skyldes trolig like mye en samfunnsutvikling der vi på sosiale media mer og mer skal «vise» hvor fantastisk bra vi selv har det i våre liv. Kombinert med en stadig mer systematisk spredning av negative «nyheter» om alle de andre fæle som ikke er som oss gir dette en drepende ensidighet og selvgodhet. Som er ødeleggende på sikt. Som også preger våre politikere. Som fremmer populismen.

Å finne syndebukker, dyrke motsetninger og nøre opp under hat mot «de andre» er blitt det som gir desidert mest «lik og del» i sosiale media.

Det er skremmende. Får det fortsette slik får vi et samfunn der vi, og i stadig større grad også politikerne blir mer og mer skråsikre. Tillærte. Irriterende belærende. Harde. Anklagende. Og som ynder å fremstille oss selv og våre meninger som så utrolig perfekt og feilfrie. Det skal ikke være tvil. Vi har rett. De andre feil. Denne ufeilbarheten på egne vegne kombinert med stadig styggere bruk av ord og påstander om meningsmotstandere på nettet har allerede infiltrert og ødelagt mye.

Vi må selvsagt først og fremst gå i oss selv. Skal dette endres. Alle sammen. Men jeg syns de politiske partiene også har en stor og avgjørende rolle for å snu denne trenden. Politikere skal ikke først og fremst dyrkes frem til å bli bare overskrifter.

De skal være deg og meg. Folk som gjør feil.

Folk som evner å lære like mye av andre som de er opptatt av å belære andre bør være fremtidige politikerspirer.

Jeg ble oppriktig imponert da politikeren Per Sandberg her i sommer ble forelsket i noen som ikke tilhørte hans stand, hans alder, hans flokk eller hans politiske meningsfeller. Som de fleste nyforelskede menn i 50 årene som møter langt yngre øyne med et smell gjorde forelskelsen han selvsagt fullstendig blind for all rasjonell tenking. Og helt sjanseløs slik at han trolig gjorde alle feilene og gikk i alle fellene som det vel er mulig å gå i som nyforelsket statsråd og politiker. Men det gjorde han i mine øyne mer ekte. Mer troverdig i den betydning at han bare er et menneske som alle oss andre. I møte med livet og en forelskelse blir selv politikk, politiske meninger og en lenge oppbygd fasade sjanseløse mot to unge, vakre og interesserte øyne til en 28 åring. Det er så fint å se.

Men selv Sandberg bommer når det kommer til å innrømme feil. Nå skal han og kjæresten skrive egen bok om hvorfor det var alle andres feil alt som skjedde. Da slår det politiske instinktet til. Da blir temaet i boka helt sikkert skrevet med følgende bakteppe. For Guds og Allahs skyld. Ikke innrøm feil.

Jeg liker norske politikere. Jeg har ingen politikerforakt. Jeg synes de er dyktige, uansett parti, og jeg vet hvor viktig det er at noen tar det ansvaret dersom vi skal ha et aktivt demokrati. Jeg skjønner det er en viktig rolle. Og kan være vanskelig. Jeg vet de er viktige lederstjerner. At de fokuserer på verdier vi bygger demokratiet på. Men jeg ønsker at de også skal være ekte mennesker. Ikke roboter med ferdigskrevet manus til menighetene sine. Ikke nekte når de blir tatt i løgn slik Donald Trump har gjort til en kunst.

Politiske debatter ser ut til å følge et slags selvoppfyllende mønster når politikere skal debattere. Trolig tillært på kurs der en øver og repeterer sin politiske atferd. Og der det viktigste som står på tavla når de møter til time trolig er; » Størst av alt er ikke lenger kjærligheten. Det er ikke å innrømme feil».

Kanskje på tide å endre pensum ? Og med krav om minimum 4 i eksamenskarakter før de skal ut å frelse verden.

Finnmarksvåren 2018.

Vi husker alle den arabiske våren i 2001. Et folkeopprør. Et fortvilet rop og håp om demokrati og frie valg. Men som raskt ble slått ned av diktatorer. Med hjelp av tvang og militærmakt. Heldigvis er det siste uaktuelt i Norge. Men tvang er tydeligvis legitimt politisk også her til lands. Selv mot viljen til 87 prosent av befolkningen i Finnmark.

Året 2018 vil i Norge trolig kunne bli omtalt i historiebøkene som den «finnmarkske» våren. Ikke på grunn av mye kulde, hagel, regn og kuling slik denne våren også har vært der oppe. Eller på grunn av bruk av militærmakt og stridsvogner. Men på grunn av regjeringens og stortingsflertallets overkjørsel og maktarroganse mot befolkningen i et avgrenset geografisk område i Norge. Ikke helt tilfeldig skjer bruken av tvang helt nord i landet – mot grensen til Russland.

Der de historisk sett ikke er helt ukjent med sentrale myndighetenes diktat, fornorskningspolitikk» og sørnorsk bedrevitenhet.

Det som skjer i Finnmark er et veldig forståelig, folkelig og demokratisk Finnmarksopprør mot sentralmakta i Oslo. Og de kommer trolig til å vinne. 2018 vil derfor for ettertiden fort bli husket for en norsk regjeringen som ikke gikk av veien for å forsøke å bruke tvang og trusler mot et nærmest unisont og samlet Finnmark. For deretter å tape så det sang i trikkeskinnene i Oslo.

«Se hvor tøffe vi kan være», roper regjeringen ut i media. Men alle vi som har levd en stund har allerede sett «lusa på gangen». Som vanlig gjelder tøffheten bare når de en vil bruke tvang mot – bor langt nok unna Oslo. Det er ingen sjanse i havet for at regjeringen ville brukt samme tvang mot 87 prosent av et fylke lengre sør i landet. Der ville de aldri turde å utfordre sine politiske venner, støttespillere, rike venner eller statsbyråkratiet. Det er ingen tilfeldighet at det er i Finnmark regjeringen nå «bruser med fjærene».

Oj så tøffe.

Finnmarkingene selv får knapt sette foten sin inn hos den aller helligste, regjeringssjefen. Da fylkesordføreren i Finnmark besøkte statsministeren med 87 prosent av finnmarkingene sine NEI-stemmer i ryggen fra en folkeavstemning, nektet statsministeren å være med på en felles pressekonferanse. Hun ville knapt møte representantene fra Finnmark. En slik overbærende politisk arroganse fra en statsminister mot det folk hun er satt til å styre er som å bære tonnevis av ny ved til bålet. Er det rart de blir kokende eitrende forbannet i Finnmark ?

Og har ikke regjeringen ennå skjønt hvor utholdende folk nord i landet kan stå i krigen når de bare blir nok provosert og forbanna ??

Regjeringen har i tillegg også gått til det kontroversielle uhørte skritt å starte et beregnende og stygt svarte-Per-spill om Troms og Finnmark sin fremtid. For de vet selvsagt godt at kampen om å slå sammen Troms og Finnmark aldri kan vinnes med mindre de får fylkespartiet i AP i Troms til å dolke sitt eget fylkesparti i Finnmark i ryggen. Men også her er det lov å håpe at de bommer på strategien.

Vel nok har AP gjort mye dumt etter at Jens Stoltenberg forsvant til NATO. Men en slikt skivebom vil være politisk umulig selv for dagens AP-ledelse å tillate.

Kjære Erna. Du tuller ikke med folks følelser og forbannelse av å bli overkjørt. Du sier du har den politiske legitimiteten fra flertallsvedtak i to forskjellige Storting når det gjelder å slå sammen Troms og Finnmark. Det er med all respekt bare tull. Både fordi vi alle kjenner til det faktum at dette vedtaket om Troms og Finnmark ikke var forankret i noen som helst lokal prosess eller utredning. Egentlig foreslo regjeringen at hele Nord-Norge skulle være ett fylke. Under arbeidsnavnet Tromsmark. Nordland sa som Finnmark nei. Men bare Nordland ble hørt. Så kom et benkeforslag støttet av regjeringspartiene og KrF i Stortinget. La oss heller slå sammen bare Troms og Finnmark da. Uten involvering eller utredning.

Det var selve startskuddet på det uverdige politiske spillet mot Finnmark som skjer nå i 2018.

Politikere fra regjeringspartiene forhold til bruk av tvang er forøvrig et artig politisk skue. Særlig for oss som bor i Oslo. Når byregjeringen i Oslo foreslo tiltak mot bilistene for å gjøre hovedstaden renere og mer miljøvennlig hørte vi fortvilte og høyrøstede skrik fra Høyre-folk og FrP- folk i regjering om at det var så udemokratisk av politikerene i Oslo å bruke tvang mot de stakkars bilistene. De som bare har t-bane, tog, trikk, buss, bysykkel eller føttene som alternativ til bilen. Og der du maksimalt må vente 5 minutter på et kollektivt tilbud. Mens i Finnmark – der hurtigruta tar 1 dag og 14 timer fra Kirkenes til Tromsø der roper de selvsamme Oslopolitikerne på at det må brukes tvang for å flytte fylkeshovedstaden i Finnmark til Tromsø. Hvor er logikken ?

Vi lever i et demokrati, og selv ikke i den aller nordligst delen av Norge er det mulig for regjeringen å være diktator for en måned eller to når demokratiet og demokratiske prosesser slår tilbake på regjeringen som en boomberang. Representert med 87 prosent sinte og opprørte Finnmarkinger.

Da er det forventet at politikerne også i hovedstaden evner å ta til vett. Å snu.

Det ropes forøvrig fra advokater og politiske aktører i tankesmia Civita i Oslo at det koster så mye å drive Finnmark. Derfor må de underlegges Tromsø. Fakta er at det uansett vil koste langt mer ikke å ha Finnmark. At folk får levevilkår for å bo i Finnmark handler også om at det legges til rette for det. Og handler om involvering og medbestemmelsesrett. Hvis ikke kommer de flyttende til Oslo hele gjengen.

Og hvem skal da høste våre naturressurser ? Jeg forundres stadig at det ikke har gått opp for oppegående urbane samfunnsaktører i Oslo-gryta at mye av opprinnelsen og det vi bygger verdiskapning på i hele landet er at det bor folk langs kystlinjene i Norge. Der naturressurser som fisk, olje, gass, mineraler finnes. Og da må det bo folk der. For å høste dem. Og de må trives og styre en del av livene sine selv. Det høstes ikke en eneste råvare i og rundt tankesmiene i Oslo, eller på hovedkontorene til de store selskapene. De høster til gjengjeld andre viktige ting. Og bidrar på sin måte med verdiskapning.

Derfor trenger vi både by og land. Også Finnmark. Fortsatt. Og en regjering som er regjering for hele folket. Og som evner å se at i bunn og grunn så henger alt på sin kompliserte måte sammen.